Reiulf Steen, tidligere leder for Arbeiderpartiet, skriver i et debattinnlegg i Dagsavisen at SV og Arbeiderpartiet må sørge for at Norge får en solidaritetsregjering etter valget i 2005. Han mener at man i god tid før valget bør fokusere på hva som skiller og hva som er felles og forsøke å finne løsninger der vi har valgt forskjellige ståsteder. Forskjellene finnes primært innen forsvars og sikkerhetspolitikk.

 Debattinnlegg:
En venstreside og en høyreside
Regjeringens budsjettforlik med Fremskrittspartiet sluttfører en utvikling som har pågått siden stortingsvalget 2001. Det er blitt renere linjer og en mer relevant plassering av brikkene på det politiske sjakkbrettet. Det er sunt for Norge. Nå har vi å gjøre med en venstreside og en høyreside.

 Altfor lenge var norsk politikk skyggeboksing rundt fantasifostre som for eksempel «det blokkuavhengige sentrum», en konstruksjon som aldri tjente noe annet formål enn å være trampoline for Kjell Magne Bondeviks sprang mot høyre og statsministerposisjonen.

 Partiene som danner venstresiden skal gjennom en vanskelig prosess. Da vil det være viktig hele tiden å stille seg det enkle spørsmålet: Hva betyr det som skiller sammenholdt med det som samler?

Skillets årsaker er å finne i historien. Uenighet om sikkerhetspolitikken, medlemskapet i NATO og en meget berettiget frykt for atomvåpnene var de viktigste årsaker til at Sosialistisk Folkeparti ble dannet i 1961. Sosialistisk Venstreparti ble til i kjølvannet av den bitre striden før folkeavstemningen om EU (EEC/EF) i 1972. Begge disse saksområdene var belastende for Arbeiderpartiet.

 Valget etter dannelsen av SF førte til at Arbeiderpartiet, for første gang siden 1945, mistet sitt absolutte flertall i Stortinget. Så lang tid etterpå må det være tillatt å røpe at jeg som daværende nestleder i Arbeiderpartiet hadde en berettiget frykt for at partiet i 1972-73 skulle lide samme skjebne som det istykkerslåtte Venstre.

 Man skal ha et særdeles dårlig gangsyn for ikke å se at vi befinner oss i en sikkerhetspolitisk situasjon som preges av oppbrudd. Det er lenge siden NATO i sin opprinnelige utgave og med sin opprinnelige begrunnelse opphørte å eksistere. Ingen kan i dag si hvor i framtiden denne utviklingsfasens sluttpunkt befinner seg. Dersom USA fortsetter og utvider ytterligere den krigspolitikk som supermakten hittil har ført under George W. Bush, eller man opprettholder den ensidige støtten til Israel i Midtøsten-konflikten, kan vi snart komme til et slikt sluttpunkt.

 En venstreside med regjeringsambisjoner har nå den fordel at den – dersom det finnes vilje – kan utforme sikkerhetspolitikken uten å være bundet opp i posisjoner som tilhører historien. SV har allerede signalisert at partiet ikke vil kreve Norge ut av NATO dersom det blir dannet en solidaritetsregjering. I den situasjon NATO nå befinner seg, er det neppe noe stort offer.

 I den framtid vi kan overskue, vil det i vår del av verden være relasjonene mellom Europa og USA som kommer til å være det alt overskyggende tema. Utviklingen av de forbindelsene vil være avgjørende for Norges sikkerhetspolitiske posisjonering. På dette område vil vi dessuten være i samme situasjon som alle land i både «det nye» og «det gamle» Europa: Vi må finne veier i et ukjent terreng der vi i mindre og mindre grad har felles, men ofte ulike oppfatninger og motstridende interesser vis-à-vis den gjenværende supermakten.

 Ut fra disse realiteter må vi utforme en sikkerhetspolitikk der det viktigste formålet nå vil være å verne landet mot den terrorismen som blir mer og mer global. Å møte denne trussel blir både en militær utfordring og en stor politioppgave. Men også det sivile samfunn vil bli satt på prøve ved at det i overskuelig framtid vil måtte leve med terrortrusselen og være forberedt på å møte den. Da er det viktig at vi aldri lar oss gripe av panikk, men organiserer oss i samsvar med de rettsprinsipper som vi ønsker å praktisere i et sivilisert demokrati.

Debatten om vårt forhold til Europa må være løpende.

 Det kan ikke kreves av noen at de skal øve vold på tidligere standpunkter. For min del har jeg alltid vært og er enda mer i dag – etter utvidelsen – en sterk tilhenger av norsk medlemskap i EU. Men hva har vi å vinne og hva har vi å tape på – i en tidsfase da medlemskap ikke i noe fall er aktuelt – å la standpunkter til EU være avgjørende for et samarbeid som kan gi landet en solidaritetsregjering til erstatning for den mest høyreorienterte regjering landet har hatt siden før Johan Nygaardsvold? Dessuten: De to venstrepartiene har nå til felles at det innenfor dem begge er et bredt spektrum av oppfatninger om Norges forhold til EU. Det kan gi grunnlag for en mer edruelig og fruktbar debatt enn den som finner sted under kampanjer for eller imot medlemskap.

 Det burde være enkelt å bli enige om at vi på det sikkerhetspolitiske område søker en nærmere tilknytning til våre nordeuropeiske naboer. I løpet av de årene jeg var medlem av Nordisk Råd var sikkerhetspolitikken tabu. Dersom det ikke allerede er skjedd, bør det tabuet oppheves. Under vårt beredskapsarbeid mot terrortrusselen, vil god etterretning være avgjørende – og kostbart. På dette område har de nordiske land mye å hente hos hverandre. Det bør dessuten skje en maksimal internordisk koordinasjon av politiets, den sivile og den militære beredskap.

 Politikk består hele tiden av avveininger og prioriteringer. Det er viljen som i stor grad styrer våre valg. Nå bør det være vilje til å gi landet en solidaritetsregjering.