Kjønnslemlestelse av barn er et alvorlig brudd på norsk og internasjonal lov, på menneskerettighetene og på FNs barnekonvensjon. Det er fysisk og psykisk tortur av forsvarsløse barn som setter varige spor og gir kroniske helseplager. Det internasjonale samfunnet må gå sammen for å bekjempe dette i de land som ennå praktiserer denne forferdelige uskikken. Tall fra Verdens helseorganisasjon - WHO sier at kanskje så mange som tre millioner jentebarn blir utsatt for dette årlig. Det er et skremmende tall som forteller at det er et enormt arbeid som må gjøres for å beskytte barna, og forebygge at denne skadelige skikken videreføres til kommende generasjoner.

Det må skapes en internasjonal nulltoleranse for denne alvorlige forbrytelsen mot barn. Vi som verdenssamfunn kan ikke være bekjent av at så mange forsvarsløse barn lemlestes uten at samfunnet griper inn. Den største utfordringen ligger ute i verden, særlig i deler av Afrika. Oslo Arbeiderparti vil at Utenriksdepartementet, Bistandsdepartementet og frivillige hjelpeorganisasjoner skal samarbeide om å utvikle forebyggende tiltak i de utsatte landene, og legge press på myndighetene der for å få gjennomført forbud mot kjønnslemlestelse.

I sommer iverksatte regjeringen en del hastetiltak for å hindre at norske barn skulle føres ut av landet og bli utsatt for omskjæring utenlands. Dette ser oppløftende nok ut til å ha gitt de første positive resultater, men det er behov for å få på plass mer varige og målrettede tiltak. I forbindelse med handlingsplanen mot kjønnslemlestelse som skal fremmes av regjeringen våren 2008 ønsker Oslo Arbeiderparti å komme med innspill til tiltak.

Vårt utgangspunkt er at det først og fremst er de familier med kvinner som selv er omskåret, som kan tenkes å videreføre denne skadelige tradisjonen her i landet. Det er mindre grunn til å tro at familier hvor mor selv ikke er omskåret, vil starte med dette, etter at de er bosatt i Norge. Hensikten er først og fremst å forebygge ved å støtte og informere familiene, og dermed gi dem bedre grunnlag for å stå imot eventuelt press fra omgivelsene om å omskjære døtrene sine.

For å finne frem til målgruppen vil vi vise til erfaringene fra Ullevål sykehus. De har siden 2002 behandlet rundt 250 kvinner som har fått hjelp for plager som følge av at de er omskåret. Dette kan være for å bli åpnet opp før svangerskap og fødsel, eller for skader som fører til smerter og lidelser i forbindelse med vannlating og menstruasjon. Overfor de som henvender seg til sykehusene for å få hjelp med slike helseplager, bør det legges opp til en kontinuerlig oppfølging i flere år framover, med sikte på å forebygge at de fortsetter med omskjæring. Dette bør gjennomføres som en positiv og forpliktende dialog med familiene, samtidig som nødvendig bruk av meldeplikt mellom aktørene i helsevesenet må gjøres gjeldende.

Videre er alle kvinner i fasen med svangerskap, fødsel og spedbarn i hyppig kontakt med helsevesenet. De går til svangerskapskontroller og gynekologiske undersøkelser hos lege eller jordmor, de er innlagt på fødeinstitusjon i forbindelse med fødselen, og går til flere spedbarnskontroller i barnets første 15 levemåneder. Som en del av denne kontakten med helsevesenet vil eventuell kjønnslemlestelse bli oppdaget. Vi ser derfor for oss at en tilsvarende langsiktig oppfølging med meldeplikt og forpliktende kontakt med helsevesenet bør settes inn også overfor denne del av målgruppen. 

Den langsiktige oppfølgingen av dette må gjennomføres i regi av helsevesenet og drives i samarbeid med barnevern og andre faginstanser. Hvem som skal ha ansvar for utforming av informasjonsopplegget og iverksetting må fastlegges nærmere i handlingsplanen. Men det vil være naturlig at helsevesenet, for eksempel ved jordmor eller lege ved svangerskapskontrollene, ved fødeavdelingenes utreisesamtaler, og ved spedbarnskontroller på helsestasjonene, har ansvar for viktige deler av dialogen. Disse gruppene må også tildeles ansvar for registrering og oppfølging av meldeplikten, slik at man får til en kartlegging av hvem som skal følges opp. Det må inngå i opplegget at eventuelle søsken i disse familiene kommer under observasjon og oppfølging.

I tillegg til et slikt systematisk arbeid overfor målgruppen bør det utformes bredere forebyggende informasjonstiltak som kan brukes ved helsestasjoner, før feriereisen i hjemland med omskjæringsskikker og så videre. Denne informasjonen må også settes inn overfor familier som kommer fra utsatte land blant annet ved familiegjenforening, og som har små jentebarn, men ikke skal føde flere. Det er viktig at regjeringen i den kommende handlingsplanen påser at det ikke oppstår "smutthull", slik at deler av målgruppen faller utenfor tiltakene.

Generelle helseundersøkelser av barns underliv støtter Oslo Arbeiderparti ikke, da man kan nå familier med barn i risikosonen på en mer målrettet måte. Slike undersøkelser kan virke stigmatiserende og oppleves som krenkende for barna. Det må understrekes at når det gjelder barn som likevel oppfattes å være i faresonen – for eksempel fordi foreldrene ikke møter opp og viser liten vilje til samarbeid - må det varsles om dette til barnevernet. I samarbeid med dem må det da vurderes å utføre jevnlige underlivsundersøkelser gjennom oppveksten. Dette foreligger det hjemmel for i dagens lovverk i tilfeller hvor barnevernet mistenker at noe kriminelt har hendt eller vil hende med barn.  

Vi mener at det er ved den målrettede tilnærmingen vi best kan nå dem det gjelder, og unngå feil ressursbruk og andre belastninger som generelle undersøkelser av jentebarns underliv kan gi. Samtidig er dette arbeidet avhengig av hvordan vi lykkes med den bredere innsatsen for inkludering. Det er av stor betydning for å forebygge kjønnslemlestelse at alle barn får barnehageplass og at kontantstøtten avskaffes. Ved å kombinere bred forebygging og konsentrert oppfølging av målgruppen kan vi oppnå best resultater - og slippe å sette inn tiltak som kan virke stigmatiserende og krenkende for minoritetsgrupper.