I høstens Oslo-valg var det over 25 % forskjell på deltakelsen i villastrøk i vest og i utsatte områder i øst. Vi ser fram til at regjeringen til våren skal legge fram en stortingsmelding om lokaldemokrati og valgdeltakelse. Den bør inneholde store grep for å gjøre det lettere for alle å stemme. Det kan ikke være slik at velgerne må drive nøye planlegging for å få gjort sin borgerplikt.

Når valglokalene i store deler av landet kun har åpent mandag fra kl. 9 til 20, blir det for vanskelig å få stemt. De færreste har sjanse til å ordne det før de går på jobb eller skole. På ettermiddagen jobber mange til kl. 17, og ofte har de minst en halvtimes reisetid hjem. Innkjøp skal gjøres, barn hentes i barnehage, middag lages, oppvasken tas, lekser følges opp, osv. Mange får knapt nok summet seg før klokka blir åtte og valglokalene stenger. Selv i valgkretser med deltakelse under 50 % så vi denne gang i Oslo et stort rush av velgere som kom farende den siste halvtimen. Da ble køene kjempelange, og en del snudde fordi de ikke var motiverte til å tilbringe kvelden i kø – eller fordi de trodde de ikke ville få stemt fordi klokka nærmet seg åtte.

Hadde vi alle kunnet stemme i fred og ro på søndagen, og sluppet tidsknipa mandag kveld – ville mange flere kunnet ta en tur innom valglokalet. I dag kan vi nærmest avlese folks hverdagssituasjon direkte i valgdeltakelsen. Mens en ansatt på en bensinstasjon eller et sykehjem ikke kan stikke fra jobben idet man husker at det er valg, går det gjerne greit for en markedskonsulent eller selvstendig næringsdrivende. På Bygdøy og Slemdal i Oslo hvor mer ressurssterke velgere lettere kan styre sin dag, lå valgdeltakelsen i høst på rundt 73 %. Ikke så veldig høyt det heller, forresten. Men i mer utsatte områder som Gamlebyen, Veitvet, Gran på Furuset og Tiurleiken på Romsås var den 46-47 %, altså drøye 25 % lavere!

Selvsagt kan det være mange grunner til at folk på østkanten deltar mindre enn i vest. Men én ting burde være en selvfølge: Å gi folk rimelig tid og anledning til å stemme. Da må det innføres todagers valg. Dette bør bli obligatorisk i alle kommuner både ved stortings- og kommunevalg. Det er ingen grunn til at det skal herske forskjellsbehandling her. Vi kan ikke risikere at partier som sitter ved makten i den enkelte kommune avviser todagers valg av taktiske grunner. I Oslo har f eks de borgerlige stemt ned forslag om dette foran de tre siste valgene med syltynne økonomiske begrunnelser.

Samtidig som vi innfører todagers valg som begynner søndag formiddag i hele landet, bør også åpningstidene på mandagen utvides. Det er uforståelig med dagens tidsklemme at valglokalene fra 2003 ble pålagt å stenge kl. 20 i hele landet. Mange velgere har ennå ikke vent seg til dette. Vi bør gå tilbake til den vanlige stengetid i alle år, altså kl. 21. Det er meningsløst at vi med dagens teknologi skulle ha behov for å stenge tidligere enn før. På samme måte bør åpningstidene på mandag morgen utvides, slik at folk får mulighet til å stemme før de drar på jobb.

Da vi kunne stemme på posten foran et par valg på slutten av nittitallet, økte forhåndsstemmingen kraftig. Trass i suksessen ble dette avskaffet når posten fikk ny selskapsform. Staten måtte nemlig betale noen titalls millioner for en avtale om forhåndsvalg, og det ville ikke regjeringen bruke penger på. Da satte man etter vår mening en for lav pris på høyere valgdeltakelse og bedre demokrati. Ved de senere valg har kommuner landet rundt lagt forhåndsstemmingen til lokale administrasjonsbygg, som mange ikke vet veien til. Det burde være en selvfølge at vi i demokratiets navn tar oss råd til å gjeninnføre forhåndsvalg på steder folk vet hvor er – det vil si på posten med tilhørende butikkfilialer, mm og det fra 2009.

I Oslo ser vi spesielt lav deltakelse i valgkretser med stort innslag av dårlig integrert minoritetsbefolkning. Det er alvorlig når det i utsatte minoritetsgrupper ved flere valg bare har vært under tretti prosent som har stemt. Fra hjemlandet er mange vant til å stemme mer på enkeltpersoner enn på politiske partier og deres program. Vi ønsker å snu på dette, men det er ikke gjort over natta. Også arbeiderklassen i Norge begynte først å delta for fullt når det stilte kandidater fra egne rekker, som de kjente seg igjen i. Alle politiske partier må ta ansvar for å inkludere minoritetene mye bedre i sitt program- og nominasjonsarbeid.