Hjemmesiden har fått en del innspill fra forskjellige medlemmer der det utrykkes skepsis til en del av forslagene til ny pensjonsordning. Partiet skal ha sitt Landsmøte om ikke altfor lenge, der vil saken helt sikkert bli drøftet. LO har kongress i mai - finansdepartementet avgir sin innstilling iløpet av mai. Hjemmesiden har fått tilsendt et åpent brev skrevet av sosiolog Harald Engelstad, som er temmelig kritisk til pensjonsreformen.
Du har mulighet til å bruke debattsiden til å komme med synspunkter.

Åpent brev til opposisjonspartiene AP, SV og Sp på Stortinget, fagbevegelsen og kvinnebevegelsen om nytt foreslått pensjonssystem:

1. Presentasjon
Undertegnede har arbeidet med pensjonering og pensjoner i 25 år. Som uavhengig pensjonistrådgiver møter jeg årlig flere tusen eldre arbeidstakere over hele landet.  Jeg holder orienteringer om våre pensjonsordninger og forhåndsberegner deretter den enkeltes pensjonsalternativer før og etter skatt. Etter mange tusen slike beregninger ser jeg hvem som kommer godt og dårlig ut i pensjon, og har opparbeidet en viss oversikt over systemenes gode og svake sider. Etter å ha lest de over 700 sidene som Pensjonskommisjonen og Finansdepartementet har produsert om forslagene til nytt pensjonssystem, og fulgt med i debatten i media, føler jeg et sterkt behov for å gi et siste innspill til opposisjonspartiene og andre viktige aktørene i dette sluttspillet om pensjoner. Jeg vil på det sterkeste advare mot å innføre det foreslåtte nye pensjonssystemet. Det vil skape flere sosiale problemer enn det løser. Forslagsstillerne har rett og slett ikke satt seg godt nok inn i hvordan dagens pensjonssystem fungerer. ”Modernisert folketrygd” er nok bærekraftig for Staten, men det vil neppe være sosialpolitisk bærekraftig for våre barn og barnebarn, som vil måtte lage et nytt pensjonssystem - igjen.

2. Dagens pensjonssystem
Dagens alderspensjon fra folketrygden gir generelt sett lave ytelser i forhold til tidligere inntekt. Det er ingen som får en ”for høy” alderspensjon fra folketrygden.  Når vi tar utgangspunkt i pensjonisthusholdningenes økonomiske situasjon etter skatt, ser vi imidlertid at flertallet har en levelig økonomi. Det skyldes at mange enten har to pensjonsinntekter i husstanden og eller minst en har en god tjenestepensjon på toppen av folke-trygden. Hovedproblemet i dag er derfor at folketrygden gir for lav pensjon til husstander som kun har folke-trygd eller bare en liten tjenestepensjon på toppen. Dette er først og fremst arbeidstakere der den som har jobbet mest i fulltidsjobb har hatt middels eller lave årslønninger. Enslige kommer gjennomgående dårligere ut enn gifte og samboende. Det er riktig at de høylønte kommer dårligst ut i folketrygden relativt sett, men denne gruppen har som regel gode tjenestepensjoner, og har hatt større muligheter for å legge seg opp annen pensjons-formue.  Det er selvsagt også en del av problemet at for mange enten ikke har eller har for lav tjenestepensjon. Men ettersom folketrygden for de aller fleste er den klart største inntekten, er mangel på tjenestepensjon et mindre problem enn det at dagens folketrygd gir for lav standardsikring til de store gruppene ”i midten”.    

De ofte omtalte problemer med minstepensjon og deltidsarbeid er langt mindre problematisk i praksis. Det er ingen som i dag får minstepensjon etter et langt yrkesliv med fulltids minstelønn. Av historiske årsaker har vi mange minstepensjonister igjen. Men på grunn av omsorgspoengene og besteårsregelen får vi færre og færre nye minstepensjonister hvert år, og de fleste av disse deler husholdning med en som har en bedre pensjon. Det samme gjelder de med lave tilleggspensjoner. Familiene har prioritert en hovedinntekt og en deltidsinntekt. Dette gir til sammen en levelig husstandinntekt i pensjonistlivet. Ved samlivsbrudd gir imidlertid folketrygden et for dårlig sikkerhetsnett. Her er det behov for tiltak raskt. Det som imidlertid er bra ved dagens pensjons-regler er at folketrygden ikke er et rendyrket forsikringssystem, men også har en sosial profil. For det første tar reglene hensyn til at det er dyrere og leve alene enn i parforhold. For det andre sikrer pensjonsreglene en noe større uttelling for de med lavere fulltidsinntekter enn for de med høyere. For det tredje tar besteårsregelen hensyn til at folk flest gjennomlever forskjellige livsfaser der vi av gode grunner ikke kan ha topp inntekt i alle år.  Man kan være hjemme med barn i inntil 6 år uten å tape i pensjon. Man kan deretter jobbe deltid i perioder for å prioritere barn, familie og hjem. Man kan velge å jobbe deltid i perioder fordi arbeidet er hardt og stressende. Man blir heller ikke straffet i pensjon om det i perioder bare er tilbud på dårlig betalte deltidsjobber. Man kan bruke lang tid på utdanning og ta etterutdanning senere i livet. Man kan miste arbeidet og leve på dagpenger i perioder mellom jobbskifter. Man kan trappe ned arbeidsinnsatsen på slutten av yrkeslivet. Man kan som næringsdrivende ha varierende arbeidsinntekter uten å bli straffet i pensjon. Man kan slutte som lønnstaker og prøve seg i næringslivet med ny virksomhet, uten å tape i pensjon om det går tregt eller man ikke lykkes.  Man kan også få god uttelling på pensjonen om man i perioder av arbeidslivet jobber ekstra hardt.
Alle disse forhold er i dag innarbeidet i den norske velferdsmodellen og de aller fleste tjener på dem – både kvinner og menn. Enkelte regler kan nok forbedres. Men vi bør ikke glemme at disse pensjonsreglene faktisk har medvirket til et sosialt velferdsnivå som de fleste andre land ser opp til. Det har gitt et samfunn der en imponerende andel av befolkningen har lønnet arbeid, og et samfunn der vi jobber lengre enn i de aller fleste land vi sammenlikner oss med.  Det er faktisk slik i dag at det lønner seg å jobbe. De aller fleste går merkbart ned i inntekt ved pensjonering.

3. Modernisert folketrygd – en usosial pensjonsmodell
Det nye pensjonssystemet synes å bygge på en oppfatning om at i arbeidslivet har alle like store muligheter til å ta arbeid, man kan tjene så mye man vil, man kan jobbe så lenge man vil, det er ingen forskjell på jobbene og det hersker full likestilling mellom kjønnene. Skrivebordsteoretikerne forstår det neppe, men folk flest forstår at vi kan ikke velge fritt hva slags jobb vi vil ha. Jobbene er høyst forskjellig lønnet. Det er mange godt betalte fulltidsjobber, men noen må også ta de over 500.000 deltidsjobbene arbeidslivet tilbyr.  Noen jobber er interessante og med begrenset helserisiko, mens andre jobber er mindre interessante, fysisk og eller psykisk stressende og vanskelig å stå i gjennom flere tiår.  Noen jobber er relativt trygge og man kan glede seg over arbeidet i 50 år. Flere og flere jobber er utrygge og flere må skifte jobb enn før. De fleste har også forstått at vi har et strekt kjønnsdelt arbeidsmarked som kommer til å vare ved i flere tiår framover.

Forslaget ”modernisert folketrygd” vil gi følgende konsekvenser på lang sikt:
- De som tjener minst (under 2G)  gjennom hele livet får omtrent like lave pensjoner som i dag.
- De som tjener mellom 2 og 3 G fast i gjennomsnitt i 40 år vil få en symbolsk økning på noen hundre- lapper i måneden mer enn i dag. Dette vil være gifte, da enslige ikke kan leve av så lav lønn.
- De som har ujevne inntekter vil komme dårligere ut enn i dag, spesielt kvinner som jobber deltid ut over omsorgspoengårene. Eksempelvis vil en gift kvinne som har 20 fulltidsår med 4,5 G i lønn i snitt, 10 år med de foreslåtte nye omsorgspoeng (4,5 G) og 10 år i halv stilling, få en alderspensjon fra 67 år som er ca 20.000 kroner lavere per år enn den pensjonen hun får etter dagens besteårsregel og omsorgspoeng.
- De som jobber fullt gjennom hele yrkeslivet i 40 år med en middels årslønn på mellom 4 og 6 G (240.000 til 352.000) vil komme dårligere ut enn i dag ved 67 år.  En enslig med 250.000 kr i livslønn må jobbe minst 5 år lengre enn i dag, og ikke ha et eneste dårlig inntektsår uten tilsvarende overtidsår, for å oppnå samme alderspensjon ved 67 år som i dag. 
- De som har de høyeste inntektene – fra 400.000 kr og oppover vil komme bedre ut enn i dag. En gift mann med 7G i livslønn vil få en folketrygd som er 45.000 kr høyere enn i dag. Tjener han over 8G  kan han dessuten tillate seg så mange deltidsår han vil, så lenge hvert år er minst 8G, uten å tape i pensjon.
 
Det er hyggelig at de som får de høyeste folketrygdpensjonene får et skikkelig pensjonsløft. De høytlønte vil få tilbake det de tapte da politikerne forrige gang rotet til pensjonsreglene i 1991 (for å vise handlekraft). Den gangen reduserte politikerne alderspensjonsytelsene for alle, men med størst reduksjon for de med de høyeste inntektene.  Men de fleste høytlønte har som regel de beste tjenestepensjonene. Bedriftene dekket langt på vei regningen den gangen med økt tjenestepensjon, mens de lavtlønnte uten eller med dårligere tjenestepensjon måtte betale det selv.  Denne gangen vil trolig arbeidsgiverne redusere tjenestepensjonene for de høytlønte tilsvarende. De høytlønte med gode tjenestepensjonsordninger bør derfor ikke glede seg for tidlig. Men det blir helt galt når høyere folketrygd til høytlønte skal finansieres av de som får de lave pensjonene, og som vanligvis ikke har gode tjenestepensjoner i ryggen. Nok en gang bommer politikerne mer enn de treffer. 

Da Norge var et ”vanlig land” med begrensede ressurser hadde vi råd til å ta sosiale hensyn og være romslige overfor de som ikke kunne yte full arbeidsinnsats i maksimalt 40 år. Nå som Norge er blitt et rikt land er det plutselig blitt så sosialt å strekke oss etter de som tjener mest og som er de mest vellykkede på arbeids-markedet. Det er en underlig form for samfunnssolidaritet å premiere de mest ressurssterke, og straffe de som ikke lykkes i å jobbe hundre prosent i mellom 40 og 50 år.  Etter mitt skjønn er dette ingen modernisering av den norske velferdsmodellen men en rå brutalisering. Det er spesielt ille å se hvor dyktig myndighetene har vært i markedsføre den nye pensjonsmodellen som både ”mer sosial” og ”mer rettferdig”, og med begrunnelse om at ”det må bli mer sammenheng mellom det man betaler inn og det man får ut”. (Er helsesektoren neste tro? Skal jeg få bedre helseservice fordi jeg betaler mer skatt enn naboen?).  De har til og med greid å få media og noen viktige aktører og sakkyndige til å tro og hevde at nesten alle vil vinne på alleårsregelen, og at kvinner ikke har så stor fordel av besteårsregelen. At anslagsvis hundre tusen kvinner siden 1987 har hatt fordel av besteårsregelen er plutselig blitt ”nærmest uten betydning”. Dessverre er det slik at folk flest vet for lite om vårt pensjonssystem. Journalister er intet unntak.  Kvinnebevegelsen bør ikke vakle i forsvar av besteårsregelen. Fagbevegelsen bør se at lavtlønte (fulltidsarbeidende) også kommer til å tape på alleårsregelen. Eller mener de det er riktig at de som har de dårligst betalte og meste usikre jobbene skal jobbe i 45 år og lengre i framtida?

4. Fleksibel pensjonering – en dramatisk og usosial nødpensjon.
Forslaget til fleksibel pensjonering vil innebære at langt færre enn i dag vil ha rett til eller råd til å slutte ved 62. Den opparbeidende pensjonen vil bli så kraftig redusert, at det er helt misvisende å kalle dette for en fleksibel pensjonsalder. Når Pensjonskommisjonen kunne foreslå at de med årslønninger på nærmere 280.000 kr ville gi en fast alderspensjon på litt over en minstepensjon ved fratreden 62 år, viser det først og fremst kommisjonens manglende sosiale innsikt. Om ikke kommisjonen og myndighetene forstår det, så forstår folk flest at vi har ikke samme muligheter til å jobbe så lenge vi vil, og svært få kan leve av en nødpensjon på 70.000 -100.000 kr.  Mange må slutte tidlig fordi jobben blir borte som følge av nedleggelse, utflagging, arbeidsplassen flytter, ned-bemanning, konkurranseutsetting, omstilling, krav om ny kompetanse og nye krav til produktivitet. Et ukjent antall slutter også tidlig fordi jobben er blitt for utrivelig og lite motiverende, fordi arbeidstakerens helsetilstand ikke er god nok, eller pga familien. For disse vil ”fleksibel pensjon” fra 62 år bli en modernisert minstepensjon.
Tenk deg Ola med middels lønn (under 300.000) som må slutte ved 62 år pga nedbemanning, og som tilfeldigvis lever i 15 år som pensjonist. Han vil i løpet av pensjonistårene få om lag en million kroner mindre i pensjon brutto enn etter dagens pensjonsregeler. Svært bærekraftig for Staten, men hvor blir det av den angivelige nye og ”større sammenheng mellom det man betaler inn og det man får i pensjon”?

Alle disse grupper vil bli straffet med dårligere pensjon i fremtiden. Mens skrivebordsteoretikerne og politikere gir inntrykk av det er en privatsak å slutte tidlig og at man bare ”kan jobbe lengre”, vet vi en hel del om at det er de med de laveste inntektene og de mest utsatte jobbene som oftest slutter tidlig. Mens dagens folketrygd tar sosiale hensyn, så innebærer de nye pensjonsreglene at disse forhold blir privatisert.  Den tidligere avgangen fra yrkeslivet startet ikke med AFP, men har pågått i hundre år. Det er påfallende at det ikke kommer fram i rapportene at det i dag bare er en av ti kvinner og to av ti menn som jobber fullt (minst 4G-inntekt) fram til 67.
Menn i gode posisjoner snakker varmt om å jobbe lenge. Men spør en arbeidsledig 55+ om jobbmulighetene.
Det er spesielt ille å se forslagsstillernes manglende kompetanse om norsk arbeidsliv når de i rapportene framstiller det som om alle kan velge å jobbe til 70 år. De har ikke engang fått med seg at i over 20 år har private bedrifter med tjenestepensjonsordning praktisert vår nasjonale pensjonsalder på 67 år som aldersgrense. Flere lønnstakere som ville fortsette å jobbe til 70 år gikk til sak i 1980-årene, men tapte. Det ble følgende av redusert pensjonsalder siste gang – i 1973. Vi kan nå risikere at mange arbeidstakere på utsatte bedrifter vil bli presset til å gå ved 62 år. Eldre arbeidstakere som mister jobben kan som regel ikke velge å fortsette å jobbe.

Myndighetene snakker mye fint om det å stå lenge i jobb utad, mens de nærmest ”herjer” i sin egen bakgård ved å førtidspensjonere, omstille, flytte og nedbemanne.  Staten følger i større grad beinharde markedslover der hver ansatt blir veid og målt nesten daglig, enn deres egen retorikk.  Det vil sikkert være de som kan glede seg over de foreslåtte regler om høyere pensjon ved å jobbe lengre. Det vil trolig først og fremst være menn i gode, interessante, mindre stressende og godt betalte sikre jobber. Mens myndighetene har bare luftige analyser om hvordan reglene vil slå ut på pensjoneringsalderen, har de ikke et ord i rapportene om de erfaringene vi har hatt så langt med de gunstige folketrygdreglene fra 1997. I dag kan de som fortsetter i full jobb ut over 67 år få opp til 100.000 kroner i folketrygd på toppen av full lønn. Etter 8 års virketid er det i dag bare en av hundre kvinner og fire av hundre menn som jobber fullt (minst 4 G inntekt) mellom 67 og 70 år.  I departementene kan nesten alle velge å jobbe til 70 år. Av de ca 3.600 ansatte som jobbet i departementene og med navn og fødselsår oppført i Statskalenderen 2004, var det bare 9 personer som var over 67 år. Hvorfor det tro?

Det er helt urealistisk å tro, at vi med det arbeidslivet vi kjenner i dag og kan se framover, kan få folk flest til å jobbe til 67 år eller lengre i fremtiden. Vår høye pensjonsalder er kunstig høy nok som den er. Vi skaper trolig bare flere pensjonstapere ved å redusere adgangen til tidligpensjon etter Pensjonskommisjonens forslag til 62 år. Vi kunne alternativt komme på linje med våre handelspartnere og redusere pensjonsalderen til 65 år – uten noe pensjonstrekk. Det ville være en mer oppnåelig pensjonsalder. Selvsagt er det god nasjonalpolitikk å stimulere eldre til å jobbe lengre. Men i vår iver til å gjøre det må vi ikke samtidig straffe de som ikke kan. Slik arbeidslivet fungerer er arbeidssitusjonen på bedriftene viktigere enn pensjonsregler. Men vi kan stimulere mer. 
Med enkle grep kan vi premiere de som fortsatt har arbeidsevnen, muligheten og arbeidslysten til å fortsette ut over 65 år fra 2007 med flere poengår. Vi kan selvsagt øke folketrygdopptjeningen til 45 år, gjerne 50 år uten å straffe de som bare makter 40 år ved for eksempel en generell lavere pensjonsalder på 65 år som flere kan nå.

5. Delingstallet vil skape generasjonskonflikter
Det såkalte delingstallet, der oppsamlet pensjon ved pensjonering skal fordeles på fødselskullets antatte gjen-stående leveår, vil skape flere konflikter enn det løser. Intet land har hittil lang nok erfaring med å vite hvordan dette vil virke. Men det burde ikke være vanskelig å forutse at våre barn og barnebarn neppe vil godta det.
For det første vil det bli vanskelig å forsvare politisk at mens mange andre samfunnskostnader går opp som naturlig følge av økt velferd og flere eldre, så skal Statens brutto pensjonsutgifter fryses til et kunstig 2010-nivå. Ingen ville vel finne på å foreslå at utgiftene til hjerteopperasjoner skal fryses, uavhengig av det økende behovet for hjerteopperasjoner? Enn si fryse utgiftene til veibudsjettet uavhengig av bilparkens størrelse?

For det andre vil neppe våre barn akseptere at mens levestandarden og nasjonalformuen øker, så skal pensjonene bli lavere og lavere. Myndighetene legger jo ikke opp til at våre nasjonale fond skal ”tappes” ut over handlingsregelen. Er det grunn til å tro at våre barn og barnebarn vil godta lavere og lavere pensjoner når våre nasjonale fond  passerer to tusen, tre tusen, fire tusen milliarder kroner eller mer?
For det tredje vil våre barn for lengst ha sett igjennom myndighetenes påstander om ”galopperende pensjons-kostnader”. Pensjonistenes skattebidrag vil bli anerkjent og det vil ikke være gangbar politikk å bare trekke fram brutto pensjonskostnader. Før eller siden blir det kjent at pensjonistene betaler en betydelig del av sine pensjoner tilbake til samfunnet i form av skatter og avgifter, og er også en viktig del av landets kjøpekraft.

For det fjerde vil våre barn for lengst ha oppdaget den usosiale siden av delingstallet. Det er ikke helt tilfeldig hvem som lever lenge og hvem som dør tidlig. En røykende skiftarbeider lever vanligvis ikke så lenge som en tennisspillende leder.  Fulltidsarbeidende med lav lønn vil bli straffet på tre måter: de får lavere pensjon enn etter dagens regler, de får enda lavere pensjon fordi de slutter tidlig, og de får pensjonen ytterligere redusert fordi pensjonsformuen skal utporsjoneres etter de som lever gjennomgående lengre enn dem selv.
For det femte ligger det en kime til konflikt i det forhold at kullenes størrelse vil alltid være ulike. Man behøver ikke være spåmann for å kunne anta at 1983 kullet – som bare utgjorde ca 50.000 sjeler, vil kunne hevde at det vil være urimelig at de skal ha samme strenge regler som 1990 kullet – som talte 61.000 sjeler.

Delingstallet er et klassisk produkt fra skrivebordet der noen kjappe økonomer har fått lov til å kun telle hoder og kroner for å spare Staten for utgifter.  De blir nok et ”bærekraftig system” for Staten, men innføring av delingstallet vil fungere som en tidsinnstilt sosialpolitisk bombe, som før eller senere vil detonere.

6. Indeksering av pensjonene
Dette er det minst dramatiske sparetiltaket og som vi burde kunne leve med. Det vil tross alt sikre pensjonister at pensjonene ikke mister kjøpekraft og en viss realøkning. Det vil også være et håndslag til kommuner og bedrifter som har G-regulerte pensjoner og som påfører arbeidsgiverne betydelige merkostnader. Forslaget er imidlertid lite dramatisk fordi reguleringen av folketrygdpensjonene har siden 1967 i de aller fleste år faktisk ligget et sted mellom generell prisøkning og gjennomsnittlig reallønnsutvikling for alle arbeidstakergrupper.

7. Tjenestepensjon til alle
Alle burde selvsagt hatt en god tjenestepensjon som monner på toppen av folketrygden. Men vi kommer neppe der, fordi det blir for kostbart for mange bedrifter, spesielt de som skal konkurrere med utlandet. Mens myndighetene burde være visjonære nok til å innse at bare Staten har økonomisk ryggrad til å bære en større del av pensjonskostnadene, og dermed gi bedriftene en historisk sjanse til å øke konkurranseevnen utenlands, så fortsetter myndighetene med å skyve en stadig større del av pensjonskostnadene over på næringslivet. Siden 1992 har bedriftenes pensjonskostnader økt betraktelig, mens Staten er blitt betraktelig rikere.  Det er ille å se at næringslivets organisasjoner ikke gjennomskuer dette, men aktivt støtter denne sparepolitikken. Dårligere folketrygd for flertallet av lønnstakerne vil naturligvis føre til krav om høyere lønn og eller høyere tjenestepensjoner.  Begge deler betyr større kostnader for bedriftene.

Det er et høyst rimelig krav at fagbevegelsen sloss for tjenestepensjon til alle. Men de bør være på vakt mot politisk hestehandel som innebærer at noen får en dårlig innskuddspensjon som kompensasjon for de langt mer brutale folketrygdreduksjonene. Det blir ikke et sosialt fremskritt om nye grupper i privat sektor får noen hundrelapper i tjenestepensjon i måneden mens de samme grupper får en tusenlapp mindre i folketrygden.  Det hjelper heller ikke de fagorganiserte som enten alt har en god tjenestepensjon, eller får en lusen tjenestepensjon, at de offentlige ansatte samtidig får en dårligere pensjon. Offentlige ansatte har i dag ryddige og gode tjeneste-pensjoner. Men den gode pensjonen er en form for kompensasjon for gjennomgående lavere lønn. Skulle de ansattes bruttogaranti tas bort for å spare penger, vil dette nødvendigvis også måtte føre til tilsvarende høyere lønnskrav. Pensjonskommisjonen forsøker å gi inntrykk av at det ikke betyr så mye om bruttogarantien sløyfes. Dette er desinformasjon. Et flertall av dagens kvinner i offentlig sektor vinner på bruttogarantien, fordi det i regelverket ligger innbakt en meget sterk sosial profil. Det er først og fremst deltidsansatte kvinner som vil tape på at bruttogarantien oppheves.  Det vil være en langt mer farbar vei å heller øke ansattes pensjonsinnskudd.  

8.  Modernisert folketrygd blir et mer komplisert pensjonssystem.
Dagens folketrygdregler og dagens tjenestepensjonsregler er ikke de enkleste. Det kan også sies at systemet er på bristepunktet av den kompleksitet byråkratiet kan takle. Men i de aller fleste tilfeller er det mulig å beregne pensjonen på forhånd, og å kontrollere den pensjonen man får.  De problemer som Pensjonskommisjonen lister opp – bl.a fenomenet” negativ effekt” er helt marginale problemer i det store og hele. Vi har flere andre langt mer alvorligere mangler som ikke blir tatt opp. Men det pensjonssystemet vi ser skissert i modernisert folketrygd vil gi et vesentlig mer komplisert system enn dagens. Det vil ikke være mulig for den enkelte verken å kunne forutsi egen folketrygdpensjon, eller kontrollere det man får.  Til det blir det alt for mange faktorer som vil påvirke den endelige pensjonen. I tillegg vil hele tjenestepensjonssystemet måtte legges om – både det private og det offentlige. Det er i dag et helt åpent spørsmål hvordan dette skal gjøres.  Dette vil kunne øke kompleksiteten og svekke tillitten til systemet (og politikerne?) ytterligere. Mens Pensjonskommisjonen snakker og skriver pent om forenklinger har de foreslått et system som blir enda mer komplisert enn dagens.  Dette vil kunne gå på rettsikkerheten løs. De kompliserte reglene er grunn nok alene til å avvise forslaget.

9. Norge har råd til sine pensjonsforpliktelser
For noen år siden konkluderte Moland-utvalget (NOU-1998:10) at ”Selv om utgiftene til pensjoner vil stige sterkt utover i neste århundre, forventes ikke Norge å få spesielt store problemer med å innfri pensjons-forpliktelsene sammenlignet med andre land” (side 25). På kort tid har myndighetene og spesielt borgerlige politikere og høyt profilerte sosialøkonomer, godt hjulpet av NRK-Dagsrevyen og Aftenposten, skapt et skremmebilde av vår økonomiske fremtid. Ingen av disse herrer greide å forutsi i 1998 at Norge skulle bygge opp en nasjonalformue på tusen milliarder de neste 8 år. Men de ser desto klarere 50 år fram i tid, og mener at vi står nærmest foran en avgrunn om ikke våre barns folketrygdpensjoner blir redusert. Sparetiltakene begrunnes med at det blir for dyrt, at vi kommer på topp i OECD, at de yrkesaktive angivelig ikke vil akseptere høyere skatter, at vi kan få mangel på arbeidskraft m.v. Støynivået synes å øke i takt med økende oljepris.

Hva er det som er så ille at vi går fra nesten jumboplass i dag og nesten til topps i OECD om 50 år?  Burde ikke vi som har best forutsetninger for det finne det naturlig – ja kanskje en hedersplass at vi kommer nærmere toppen i OECD? Hvordan vil sosialøkonomer forklare at land som Frankrike, Tyskland og Spania fortsatt vil ligge enda høyere enn oss, uten store nasjonale fond å ty til i 2050?  Vi bør også spørre om det ikke mer er et utslag av politisk holdning enn seriøs analyse, når det blir påstått at de yrkesaktive som forventes å få en kraftig reallønnsøkning også de neste 50 år, angivelig ikke vil være villig til å øke sine skattebidrag for å sikre levelige pensjoner for kommende generasjoner pensjonister?  Dagens yrkesaktive og pensjonister har greid en tredobling av folketrygdpensjonskostnadene de siste 30 år, uten fond. Men vi skal angivelig ikke greie en dobling de neste 50 år med verdens største nasjonale pensjonsfond (relativt sett) å ty til som reserve.

Det er påfallende at verken Pensjonskommisjonen eller Finansdepartementet greier å presentere en eneste seriøs analyse over hva som eventuelt måtte tas fra Petroleumsfondet i utsatte år, for å opprettholde dagens ytelsesnivå i folketrygden. Det virker litt søkt at vi skal innføre et pensjonssystem som minner mistenkelig mye på det svenske. Skal ikke nordmennene ha noe igjen for sin oljeformue, når vi har like mye i overskudd som svenskene har i underskudd? Det gis derimot kjappe og skremmende tall for hvor mye for eksempel folketrygd-avgiftene eller arbeidsgiveravgiftene måtte økes med isolert sett for å greie kostnadene. Som om folketrygden plutselig måtte bli selvfinansierende. Noen forsøker å innbille oss at ”folketrygden går med underskudd” eller at ”folketrygden kommer til å sprekke”, og ”pensjonsforpliktelsene er fire ganger høyere enn oljefondet”. Dette er desinformasjon. Ingen land trenger å ha alle fremtidspensjonskroner ”på bok”. Vi burde heller glede oss over at vi alt har hver fjerde krone på bok. Eller ville noen finne på å forsøke å fortelle oss at ”helsbudsjettet”, ”veibudsjettet” eller ”utdanningsbudsjettet går med underskudd”, fordi Staten ikke får inn nok penger i egenandeler, bompenger eller skolepenger? Ville noen finne på å si noe så dumt at vi ikke kan operere hjertesyke i fremtiden fordi vi ikke har fått inn de skattepengene ennå? Noen burde snart begynne å fortelle skrivebordsteoretikerne at slike samfunnsgoder er skattefinansiert. De behøver ikke være selvfinansierte så lenge det er politisk vilje til å ha en god helsetjeneste, godt utdanningstilbud, gode veier og gode pensjoner.        

Myndighetene har imidlertid hatt stor suksess med å skremme publikum med at det blir for få yrkesaktive bak hver pensjonist.  De er mindre flinke til å forklare hvorfor dette angivelige misforholdet ikke har hatt noen betydning for norsk økonomi de siste 50 år, da forholdstallet er blitt omtrent halvert, og landet samtidig er blitt dobbelt så rikt. Mens det angivelig betyr alt de neste 50 år. Denne populære spekulasjonen bygger blant annet på oppfatningen om at det bare er yrkesaktive som betaler skatt. Pensjonister er mest en utgiftspost og representerer en ”forsørgelsesbyrde”. Denne aldersdiskriminerende vinkling underslår to viktige ting: at pensjonister har alt betalt skatt gjennom et langt yrkesliv og dermed også for sine pensjoner, og at de her til lands dessuten fortsetter med å betale en betydelig skatt av den pensjonen de har opptjent.

Det er også helt påfallende at tross 700 produserte rapportsider, har ikke Finansdepartementet greid å lage en eneste seriøs analyse, tabell eller figur som ene og alene viser hva pensjonistene faktisk betaler i skatt i dag, og kan forventes å betale i skatt i fremtiden av sine folketrygdpensjoner.  Dette er forståelig. For det kan svekke den fremtidige svartmalingen om publikum fikk vite 
- at det bare er en liten del av minstepensjonistene som i dag ikke betaler skatt.
- at flere hundre tusen pensjonister i dag betaler flere skattekroner enn de yrkesaktive med lave inntekter bl.a. fordi yrkesaktive har gjennomgående større skattefradrag enn pensjonister
- at alderspensjonistene alt i dag betaler en gjennomsnittskatt på ca 18%. Det vil si at for hver tusenlapp Staten betaler ut i alderspensjon fra folketrygden, så går 180 kr tilbake til samfunnet i skatt.
- at alderspensjonistenes skatteprosent trolig vil øke til 25- 30% de neste ti-årene
- at alderspensjonistene har hatt den klart sterkeste skatteøkningen de siste tiårene av alle aldersgrupper
- at alderspensjonistenes skattebidrag øker mer prosentvis enn folketrygdens alderspensjoner øker
- at alderspensjonistenes skatt i dag tilsvarer om lag ¼ av den alderspensjonen de mottar fra folketrygden
- at pensjonistene alt i dag betaler i gjennomsnitt nærmere 70% av den skatten de yrkesaktive betaler.
Det nærmeste Finansdepartementet og dets underavdelinger kommer i sine analyser er å henvise til at det i enkelte beregninger har tatt hensyn til at pensjonistene betaler ”halv skatt av de yrkesaktive” fram til  2050!

10. Dårlig håndverk – må utsettes til etter valget.
Forslaget til nytt pensjonssystem er dårlig håndverk.  Det bør ikke presses igjennom på kort tid, bare fordi et mulig kortvarig og tilfeldig politisk kompromiss muliggjør det. Pensjonskommisjonens arbeid røper så mange mangler, så mye inkompetanse om pensjoner og arbeidsliv, og innebærer så dramatiske endringer for så mange, og vil skape så mye usikkerhet, at alle bør være tjent med en grundigere gjennomgang av forslagenes konse-kvenser. Forslaget bygger i liten grad på en analyse av dagens pensjonssystem, snarere på en fasit om at staten vil spare penger på pensjon, og hvordan den kan gjøre det. Deretter har de laget argumentene for å markedsføre sparetiltakene. De har først og fremst bommet på betydningen av skatt på pensjon, både som virkemiddel for å målrette tiltak mer sosialt, og som skattegrunnlag for den fremtidige finansiering av folketrygdpensjonene. Vi bruker i dag så lite penger på nasjonale pensjoner i forhold til de andre land vi sammenlikner oss med, at det er helt tøvete å påstå at vi har dårlig tid. Ettersom det er velgerne som blir mest berørt – og ikke politikerne – bør velgerne få et ord med i laget. Det er udemokratisk å la de som blir mest berørt ikke få stemme over forslaget. Folketrygden er for viktig til å avgjøres i sene nattetimer på Stortinget. Pensjonsreformen bør derfor utsettes til etter valget, slik at velgerne kan få ta stilling til hvilke forslag de enkelte partier vil gjennomføre.

Harald Engelstad  
--------------------------------
( Til orientering: H.E er utdannet sosiolog og driver egen praksis som frittstående pensjonistrådgiver. Driver kurs i forberedelse til pensjonsalderen. Er utgiver av Pensjonistboka.)