Haakon Lie var bosatt i vår bydel, på Ulvøya, og dermed også med i Nordstrand Arbeiderparti.

Haakon Lie og hans samtidige i arbeiderbevegelsen lyktes med sitt prosjekt. Da han avsluttet sitt aktive politiske virke omkring 1970 var Norge blitt et relativt rikt land, trygt integrert i et vestlig sikkerhetsfellesskap og med en aktiv politikk for større internasjonal rettferdighet, fred og stabilitet. Ikke minst var Norge da et land der de aller fleste hadde muligheter for livsutfoldelse som bare et lite, privilegert mindretall hadde hatt da han begynte sitt virke nesten 50 år tidligere. Haakon Lie var en av reiselederne i det som vil bli stående som det norske samfunns formidable klassereise. Samtidig var han et sjeldent organisasjonsmenneske og Arbeiderpartiets kanskje fremste partibygger.

Haakon Lie var et barn av sin tid. I Stein Bjørlos portrett om Haakon Lie står det å lese at han vokste opp i en familie på fem, på ett rom og kjøkken. Dette var i en tid da det var slik for store deler av befolkningen. Det er lett å forstå hans engasjement i kampen mot fattigsamfunnet, og veien var kort inn i arbeiderbevegelsen. Allerede i 1921 meldte han seg inn i det som da het Det sosialdemokratiske ungdomsforbundet. Han hadde et særdeles lyst hode og en sterk vilje, og tok eksamen artium, noe som var uvanlig på den tiden for en med hans bakgrunn. Som så mange andre var han usikker på hvor veien skulle gå videre. Han prøvde seg med juss, og på fabrikkgulvet, men det var i skogen han trivdes best. Tuberkulose, som så mange ble rammet av, satte en stopper for det videre arbeidet i skogen, og han ble trukket inn i ulike sekretæroppgaver i Arbeiderpartiet.

Lies fikk tidlig erfaring med kraftige politiske spenninger, rundt revolusjonen i Russland og Arbeiderpartiets forhold til denne, da særlig diskusjonene rundt Moskva-tesene og arbeiderbevegelsens splittelse og samling. Lie har skrevet mye om årene mellom 1920 og 1932, blant annet i boken ”Loftsrydding”. Han spurte seg selv om hvordan det kunne skje at den norske arbeiderbevegelse, som hadde vokst seg frem som en konstruktiv og demokratisk kraft i det norske samfunnet, skulle gli inn i en periode hvor udemokratiske krefter fikk slik tak.

Arbeiderpartiet ble igjen samlet i 1927. Ved valget samme år fikk partiet 37% av stemmene, og ikke lenge etter ble Haakon Lie aktiv i opplysningsarbeidet gjennom sitt virke i Arbeidernes opplysningsforbund (AOF). Når Haakon Lie ble spurt om resultatene av sitt eget politiske virke, snakket han gjerne om opplysningsarbeidet i Arbeiderpartiet. Han mente at etableringen av AOF og Tiden Norsk Forlag var grunnleggende for at arbeiderbevegelsen skulle kunne befeste sin situasjon som samfunnsbygger. AOF fikk en fakkel som logo, som tegn på at alle kroker i samfunnet skulle lyses opp med kunnskap.

Haakon Lies ønsket tenkende medlemmer, og kultur, politikk og opplysning hang nøye sammen i hans virke. Det ble arrangert kurs og studiesirkler i norsk, historie, sosialøkonomi, teater og kunst, og sosialistisk teori. Det ble opprettet skoleanlegg på Malmøya og senere på Sørmarka. Behovet for kunnskap var stort, og folkeopplysningens grunntanke var at også de mange som ikke hadde tilgang til universitet og høgskoler, skulle få tilgang til kunnskap. For Haakon Lie var en engasjert og skolert medlemsmasse selve fundamentet for en virkelig demokratisk og innflytelsesrik bevegelse.

Også gjennom sine erfaringer før og under andre verdenskrig opplevde Haakon Lie ved selvsyn hvor skjørt demokratiet er, og hvor sårbare mennesker er for udemokratiske krefter i trengte situasjoner. Han så med egne øyne mot og motets pris, han så unnfallenhet og han så at demokratiets verdier må kjempes for. Han opplevde også hvor langt mennesker kan være villige til å gå for å unngå konflikt, og hvor på kroppen folk må kjenne ufriheten før det mobiliseres motstand. Historien om dette er glimrende gjengitt i hans bøker om Tysklands invasjon i Norge. Det er ikke vanskelig å leve seg inn i fortvilelsen over hvor uforberedt de var på invasjonen. Om dette skrev han: ”Det heter seg at tiden læger alle sår; noe som langt fra er sant. Men ofte venner en seg til å leve med dem, og blir fortrolig med dem. Det gjelder ikke minst når en finner ut at andre sliter med de samme plagene. Vi har ikke vært alene om å vise utrolig naivitet og mangel på beredskap”.

Han skildrer også med stor innlevelse hvordan for mange ønsket en regjering som samarbeidet med okkupasjonsmakten. Han hadde også sett krig i andre deler av verden, gjennom sitt internasjonale engasjement i forhold til vinterkrigen og den spanske borgerkrigen. Det var en lærdom han bar meg seg livet ut. Han forstod tidlig hvilke konsekvenser det å gå bort fra demokratiet kunne ha. For Haakon Lie var veien mellom fredelig demokrati og diktaturet kort, og han visste hvor høy diktaturets pris var. Han mistet nære venner og sin bror i andre verdenskrig.

Under krigsårene var han i all hovedsak i Sverige, England og USA, der han bygde opp forholdet til våre allierte samt at han holdt atskillige foredrag om Norges situasjon. Han fulgte dermed opp sitt virke som informasjonsformidler, en rolle han spilte også i krigens tidligste fase. Han drev i noen dager radiosenderen på Hamar, som i prinsippet var den eneste frie radiokanal regjeringen Nygaardsvold rådde over i krigens første dager.

I 1945 ble Haakon Lie landsmøtevalgt partisekretær i Arbeiderpartiet, og over det neste kvarte århundre skulle han fremstå som en usedvanlig effektiv partibygger. Med seg i bagasjen hadde han ved 40 års alder allerede vært vitne til arbeiderbevegelsens innmelding og utmelding i Komintern, angrepet på og okkupasjonen av Norge og fascismens ødeleggelser under andre verdenskrig. Hans syn på sikkerhets- og forsvarspolitikk ble preget av dette. ”Vi kom ut av krigen og den tyske okkupasjonen med et løfte om at vi ikke en gang til skulle la oss bli tatt på senga”, skrev han i boken … slik jeg ser det. Arbeiderpartiet orienterte seg nærmere vest. Lie ble en sterk forkjemper for norsk medlemskap i NATO, og var en av de sterkeste forkjempere for den utenrikspolitiske allianselinjen som fikk bred tilslutning i Arbeiderpartiet. Han så på dette som et fundamentalt valg mellom demokrati og diktatur, og han var kompromissløs på demokratiets vegne.

Like viktig for Haakon Lies engasjement i denne perioden var jobben med å sørge for at arbeidsfolk skulle få bedre vilkår. Dette skulle gjøres gjennom å vinne valg og bygge velferdsstaten. Haakon Lie var med å danne grunnlaget for den suksessen rett etter krigen som la grunnlaget for det velferdssamfunnet vi ser i dag. Einar Gerhardsen fremstod som landsfaderen, og i bakgrunnen holdt en velsmurt partiorganisasjon med Haakon Lie i spissen fatt i tømmene. Gjenoppbyggingen ble ført med et stramt grep om økonomien. Landet skulle bygges, ikke minst gjennom systematisk satsning på industrialisering. Parallelt med dette ble stadig flere utjevnende velferdsordninger bygget opp, muliggjort gjennom økonomisk vekst og vilje til fordeling.

Haakon Lie så alltid helheten i politikken, og var ikke minst en stor partistrateg. Dette kan illustreres ved et klipp fra talen han holdt til landsmøtet i 1965:

”Så sterkt jeg kan, vil jeg understreke at vi må konsentrere vår politiske kampanje om et fåtall saker, som vi velger, og som peker framover. Snakk minst mulig om 30-årene. Snakk om årene som kommer. Om deres problemer, men også om deres muligheter. Bak oss ligger år med sterk økonomisk vekst - en av de største vekstperioder i landets historie. Den har ikke bare ført til en bedring av vår levestandard, men også til en omfattende utbygging av våre realverdier - vårt produksjonsutstyr. Kunnskapsnivået er hevet. Fagutdanningen er bedret. Den yrkesaktive befolkningen er stigende. Nå skal landet dra fordelen av den planmessige økonomiske oppbyggingen og de store investeringene som er gjennomført. […] skal gjøre vårt arbeidsprogram til noe mer enn en ønskeliste. Det er den som vil gi grunnlaget for nye sosiale reformer og kulturelle løft. Nye muligheter åpner seg. Vi skal gjennom fast styre og planpolitikk sørge for at de blir nyttet”.

Lie så også tidlig hvordan Arbeiderpartiet måtte moderniseres for å bevege seg fra bare å være et klasseparti, til å bli et folkeparti, rett og slett fordi resultatet av sosialdemokratiet nettopp er at klasseforskjellene blir mindre. Gjennom sitt virke evnet Haakon Lies å se sin tid, og forstå den. Kanskje var det nettopp dette som gjorde at han også så hvor viktig det var å være en støttespiller for sentrale kvinner i Arbeiderpartiet.

Da Haakon Lie i 1969 gikk av som partisekretær, hadde han vært en av de viktigste drivkreftene bak et usedvanlig vellykket politisk prosjekt, et prosjekt som fortsatt bærer frukter vi nyter godt av i dag. Hans brennende engasjement, sterke vilje og betydelige temperament gjorde ham til tider omstridt i sin samtid, men hans unike bidrag til utviklingen av sosialdemokratiet og velferdsstaten i mellom- og etterkrigstidens Norge blir stadig tydeligere. Hans utrettelige virke for sosial utjevning, mindre forskjeller og større muligheter for alle, samt for økonomisk utvikling og demokrati her hjemme og tett samarbeid mellom demokratier internasjonalt, står seg stadig bedre i historiens lys.

Lie var i Europabevegelsen fra 1970 til 1973, før han ble pensjonist. Han var imidlertid politisk engasjert til det siste. Hans bøker vil bli stående som skrifter over en epoke. Selv var han beskjeden om sitt livsverk, og hevdet at alle pene ord kommer bare man lever lenge nok.

Arbeiderpartiet og det politiske Norge har mistet en av sine mest betydningsfulle og markante profiler. En samfunnsepoke er over.

Våre tanker går til hans nærmeste familie.